Foto: Pixabay

Publisert 09.11.2020 12:03, oppdatert 09.11.2020 12:03 - UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet - tips@stottmedia.no

– Rapa Nuis vekst og fall er et forvarsel om vår egen skjebne

Folketallet på Rapa Nui brøt ikke sammen da europeerne kom. Befolkningen levde heller ikke i idyllisk likevekt med naturen, viser ny forskning.

 

  

Rapa Nui - også kjent som Påskeøya - er en av de mest avsidesliggende bebodde øyene i verden. Øya er også omgitt av flere myter, sagn og fortellinger, ikke minst på grunn av de mystiske og monumentale statuene, kalt moai, som steinhoggere på øya skapte i årene mellom 1250 og 1500. Den norske etnografen, zoologen og oppdageren Thor Heyerdahl skapte også mye oppmerksomhet omkring Rapa Nui da han lette etter beviser for at folket som først koloniserte Polynesia og Påskeøya kom fra Sør-Amerika og ikke fra det asiatiske fastlandet i vest.

En tverrfaglig gruppe med 11 forskere fra Chile, Spania og Norge har nå langt på vei avlivet noen av de mest seiglivede og romantiske fortellingene om Rapa Nui og øyas befolkning. Ingen vet nøyaktig når de første menneskene bosatte seg på Rapa Nui, men enkelte historikere mener at en liten gruppe polynesiske bosettere kom til øya allerede mellom 800 og 900 e.Kr. I den andre enden av skalaen er alle enige om at Rapa Nui var befolket rundt 1200 e.Kr.

Etter år 1200 gikk den unge bosettingen på Rapa Nui gjennom en rekke kriser. Den nye vitenskapelige studien viser at krisene var knyttet til de langsiktige effektene klimaendringene hadde på kapasiteten for matproduksjon på øya. Sagt på en annen måte: Når klimaet ble dårligere, sank muligheten til å produsere mat på øya – og det gikk hardt ut over befolkningen.

En kontroversiell historie

Paleobotaniske undersøkelser tyder på at øya var skogkledd, med en rik flora av trær, busker, bregner og gress, da de første bosetterne ankom. Men da bosetterne ryddet skogen for å dyrke mat, og i tillegg innførte polynesiarotten ved et uhell, førte dette til at Rapa Nui gradvis ble avskoget. I dag er nesten all den opprinnelige skogen borte, og øya er isteden dominert av nokså karrige gressletter.

– Historien om befolkningen på Rapa Nui har vært ganske kontroversiell, og den har vært dominert av to ulike hypoteser om utviklingen på øya. Den ene hypotesen – den såkalte økocid-hypotesen – handler om at folketallet brøt sammen én gang fordi befolkningen hadde overutnyttet naturressursene på øya, forteller professor Mauricio Lima fra Pontificia Universidad Católica de Chile i Santiago.

– Den andre hypotesen er at et sammenbrudd skjedde etter – og på grunn av – at europeerne kom til øya for første gang i 1722. Våre undersøkelser viser at ingen av disse hypotesene stemmer, tilføyer han.

– Det finnes også en myte om at befolkningen på Rapa Nui levde i en idyllisk likevekt med naturen i århundrer. Det stemmer heller ikke, sier professor Nils Chr. Stenseth ved Universitetet i Oslo. Den vitenskapelige rapporten med forskernes nye funn ble publisert i tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B og har vakt stor oppmerksomhet.

Påskeøya

Nils Chr. Stenseth er professor ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Foto: Bjarne Røsjø/UiO

Tre samfunnsmessige kriser

Forskernes nye og detaljerte studie tar utgangspunkt i at det lille samfunnet på Rapa Nui gikk gjennom minst tre kriser i løpet av århundrene etter koloniseringen. Den første krisen er datert til 1450-1550, altså omkring starten av perioden som kalles Den lille istid. En mindre åpenbar nedgang skjedde i løpet av de første par årene etter at de første europeerne kom til øya i 1772 og av ukjente årsaker.

Øya ble også rammet av en krise i løpet av det nittende århundret, blant annet etter at 2000 øyboere ble fanget og fraktet som slaver til Peru. Den økte kontakten med omverdenen førte også til at øyboerne ble rammet av flere epidemiske sykdommer.

Altså: Ingen idyllisk likevekt i århundrer, og intet isolert og enestående sammenbrudd.

Vi har noe å lære av Rapa Nuis historie

Mauricio Lima og Nils Chr. Stenseth ville se nærmere på Rapa Nui-befolkningens vekst og fall fordi de mistenkte at vi som lever i dag kan ha noe å lære av øyboernes skjebne. Og de hadde rett.

Først samlet forskerne store mengder eksisterende data fra tidligere arkeologiske studier, fra undersøkelser av hvordan klimaet i regionen hadde variert, fra data om den varierende befolkningsstørrelsen gjennom århundrene og om hvordan øyboernes skogbruk og jordbrukspraksis hadde endret seg etter den første koloniseringen. Deretter integrerte de alle dataene i en vitenskapelig modell basert på klassisk populasjonsøkologisk teori.

– Vi har brukt denne modellen flere ganger før, for eksempel da vi ønsket å identifisere årsakene til endringer i populasjoner av andre dyrearter – som smågnagere eller fiskearter. På Rapa Nui studerte vi et liten, menneskelig befolkning på en isolert og liten øy med begrensede ressurser, og det virket åpenbart at modellen vår kunne gi interessante resultater, sier professor Stenseth.

– Hvis du vil forstå hva som kommer til å skje med en befolkning etter et visst tidspunkt, er det smart å vite mest mulig om hva som skjedde før det tidspunktet, tilføyer han.

Da Stenseth og Lima brukte sine teorier og populasjonsmodellen til å analysere dataene fra Rapa Nui, ble konklusjonen snart ganske klar:

– De demografiske tilbakegangene i Rapa Nui er knyttet til de langsiktige effektene av klimaendringene på øyas kapasitet for produksjon av mat, forklarer Mauricio Lima.

Kampen for tilværelsen på Rapa Nui

Forskerne beskriver i artikkelen hvordan en liten befolkning kjempet for å overleve på en liten og avsidesliggende øy i Stillehavet, i et klima og miljø som var – og fortsatt er – i stadig endring. Dette området er nemlig sterkt påvirket av det klimatiske fenomenet som kalles El Niño, eller mer korrekt: El Niños sørlige oscillasjon (ENSO). Dette er en uregelmessig og periodisk variasjon i vind- og havoverflatetemperaturer over de tropiske delene av det østlige Stillehavet.

Den varmere fasen i oscillasjonen er kjent som El Niño, fra det spanske uttrykket for «Den lille gutten» – altså Jesus-barnet. Den avkjølende fasen blir tilsvarende kalt for La Niña – «Den lille jenta». Den nye vitenskapelige studien viser at Rapa Nui rammes hardt i La Niña-fasen, som fører til lavere temperaturer og redusert nedbør over øya. Det er dette som fører til at den totale kapasiteten for matproduksjon på øya blir redusert.

– Vi fant altså ikke spor etter en idyllisk likevekt med naturen, og vi fant heller ikke spor etter et stort og enkeltstående sammenbrudd. Men vi fant spor etter vekselvirkninger mellom tre faktorer: Klimaendringer, folketallet på øya og endringer i økosystemet. Klimaendringene manifesterer seg som et langsiktig mønster av endringer i nedbørsmengder og temperaturer gjennom 400 år. I løpet av det samme tidsrommet økte folketallet samtidig som befolkningen endret både sine egne jordbruksmetoder og sin egen bruk av naturressurser i videre forstand, oppsummerer Mauricio Lima.

Dette forklarer hvorfor det ikke fantes noen "idyllisk likevekt" mellom befolkningen og naturressursene på Rapa Nui: Det er vanskelig å oppnå en likevekt når de naturlige omgivelsene endrer seg kontinuerlig.

Nils Chr. Stenseth og Mauricio Lima er enige om at folket på Rapa Nui visste om de pågående endringene i klima og økologi og at dette skapte et behov for å tilpasse seg.

– Min oppfatning er at øyboerne ikke bare var klar over endringene, men de var også i stand til å endre sin egen jord- og skogbrukspraksis. De endret seg gradvis fra det ganske komplekse samfunnet som hadde overskudd til å produsere de fantastiske moai-statuene, til et senere og enklere bondesamfunn med redusert familiestørrelse. De lærte seg også å produsere mer mat i de karakteriske steinhagene vi ser mange spor etter i dag, sier Lima.

Rapa Nui i går er som verden i dag

Både Mauricio Lima og Nils Chr. Stenseth understreker at den nye kunnskapen om Rapa Nuis vekst og fall har gyldighet langt utenfor «Påskeøyas» grenser. Men betydningen stopper ikke der:

– Befolkningen på Rapa Nui bodde – og bor – på en liten og avsidesliggende øy med begrensede ressurser, og vi selv lever på en liten og avsidesliggende planet med begrensede ressurser. En av lærdommene fra denne studien er at vekselvirkningene mellom klimaendringer, menneskelig befolkningsstørrelse og endringer i økosystemet har betydning for hvordan vi kan leve på denne planeten, sier professor Lima.

– Disse tre faktorene påvirket befolkningen på Rapa Nui, og de er også viktige på global skala. Vi studerte Rapa Nui og dens historie fordi vi prøver å forstå hva som skjer med planeten. Alle snakker om klimaendringer og de resulterende problemene, men de færreste snakker om den økende verdensbefolkningen og problemene som følger av den veksten, tilføyer han.

– Jeg er helt enig med Mauricio. Vi er nå 7,8 milliarder mennesker som bor på «Planet Earth», og det er åpenbart at også våre livsbetingelser påvirkes og begrenses av klimaendringer og økologiske prosesser. De samme reglene gjelder for oss som for andre dyrearter i et begrenset miljø, legger Nils Chr. Stenseth til.

Tverrfaglighet skaper forståelse

Han innrømmer at forskerne bak denne nye rapporten går inn i midten av en vitenskapelig kontrovers.

– Tidligere har mange forskere studert utviklingen på Rapa Nui fra et arkeologisk eller samfunnsvitenskapelig perspektiv, uten å ta tilstrekkelig hensyn til klima og økologi. Vi har faktisk vært vitne til en fragmentering innen vitenskapen fordi økologer og historikere / arkeologer har levd i forskjellige verdener. Det vi gjorde i denne artikkelen, var å samle kompetente forskere fra både arkeologien og økologien for å utvikle en dypere forståelse. Det er et hovedbudskap fra dette arbeidet, understreker Stenseth.

– Nettopp. Det er nødvendig med en tverrfaglig tilnærming for å forstå Rapa Nui – og planeten vi lever på, tilføyer Lima.

Thor Heyerdahl som inspirasjon

Den nederlandske oppdageren Jacob Roggeveen kom med tre skip til denne øya 1. påskedag (5. april) i 1722, som den første europeeren. Da bodde det flere tusen mennesker på øya. De nederlandske sjømennene begynte straks å bruke «Påskeøya» som navn, og dette navnet ble fortsatt brukt lenge etter at Thor Heyerdahl begynte sine undersøkelser på 1950-tallet. De siste årene er det imidlertid blitt mer vanlig å bruke den innfødte befolkningens eget navn på øya.

«Påskeøyas» berømmelse i dag skyldes i alle fall delvis Thor Heyerdahl – selv om han ikke lenger blir ansett som den beste forskeren. Men Heyerdahl var en stor historieforteller, og på den måten fungerte han som inspirasjonskilde både for Mauricio Lima og Nils Chr. Stenseth.

– Thor Heyerdahl er et velkjent navn også i mitt hjemland, og jeg leste flere av hans spennende bøker da jeg var tenåring. Men da jeg i voksen alder begynte å studere biologi og økologi, gikk Heyerdahl i glemmeboken for meg. Jeg hadde ikke tenkt på ham på mange år da Nils Christian kontaktet meg for noen år siden og ba om hjelp til å samle inn data fra arkeologiske undersøkelser på Rapa Nui. Da kom Heyerdahls fortellinger tilbake til meg, forteller professor Lima.

Les også